0803

Jeg har tidligere omtalt horekunder som verdens avskum, jeg klarer ikke å se det annerledes selv når jeg skal forsøke å være såkalt saklig. Om en har penger, kan en betale for hva en måtte ønske, selv de mest nedverdigende handlinger. En setter sine behov over andres velvære.

Når jeg går forbi strøket kjører de langsomt forbi, når de tror ingen ser eller hører tuter de forsiktig eller stopper i det jeg venter på rødt lys. Dette er ikke flatterende, men krenkende, der og da konfronteres jeg svakt med mennesker sunket lavere enn de fleste.

De vurderer meg, de ser hvordan jeg beveger meg, håret mitt, på gangen og bedømmer min markedsverdi. De tror jeg er en haug med kjøtt og blod de kan betale for. De kan kjøpe seg inn i skammeligheten, gjøre noe som burde være langt under deres verdighet med et annet menneske. De betaler for sine overgrep og slipper unna med det.

Det er overgrep fordi jentene på strøket har gjort sitt valg ut i fra et dårlig utgangspunkt. En prostituert er avhengig av horebukkens penger, det er den som har pengene som har makten, som har definisjonsretten. En dame på gata kan ut i fra hvor attraktiv og hvor høy markedsverdi hun har velge om hun skal si nei til en kunde eller ikke. Hennes verdi i kroner vil synke når det kommer jenter fra fattige land med enda dårligere utgangspunkt og er villig til å yte de samme tjenestene for lavere pris.

Den betalende har alle fordeler i denne handlingen, han kan nedverdige seg, betale og gå uberørt ut av det igjen. Hun vil bestandig sitte igjen og mulighetene for å komme seg ut av det vil skrumpe inn. Det er han som har pengene hun er avhengig av, dermed er det også han som har makten.

Jeg forstår ikke at noen kan omtale prostitusjon som et yrke på lik linje med andre serviceyrker, det er ikke som å klippe hår, det er ikke som å vaske et gulv, eller sitte i kassa på Rimi. Finnes det i så fall noe som er mindre lønnsomt og mer risikofylt enn prostitusjon?

Jeg tar hans vurdering som en fornærmelse, for meg er bare det i seg selv en krenkelse. Den grensen er det noen som har krysset for lenge siden. De tar det som en selvfølge, det er deres hverdag.

Vil vi virkelig ha dette i vårt samfunn? Er det greit at man skal kunne betale for tilgang til menneskekroppen for egen nytelse skyld? Skal myten om den lykkelige hora sette premisser på hvordan samfunn vi vil ha?

Androida (som reproduserer gamle tekster fra filterbloggen)

Jeg fikk nok en overdose kvinnesak da jeg var liten. Der jeg tidlig i barndommen gaula ”som en virvelvind skal du blåse inn… ” av full hals, og synes den koselige stemninga på 8. mars frokosten var strålende, så kom jeg etterhvert til å anse 8. marstog som en syssel for svært spesielt interesserte.

Og den evinnelige kommentaren fra mamma om at; ”Ja, der var det jammen mange kvinner”, når Dagsrevyen viste bilder fra pressekonferanser eller resultatframleggelser i børsnoterte selskaper, ble etterhvert bare irriterende. For det gikk jo tross alt fremover. Og ville vi det nok, så var det jo bare å stå på. Det ville jo snart løse seg (tenkte tenåringen i meg).

Og som akademisk utdannet, liberalt anlagt, med preferanser mot venstresiden, må jeg si at det ved første øyekast kan se ut som vi har kommet nesten helt frem.

I medieverden, der jeg jobber, er det omtrent like mange kvinner som menn. Det er mange kvinnelige sjefer (og på dårlige dager er de omtrent like kjipe som de mannlige sjefene), og de fleste av mine kvinnelige kollegaer tjener bare noen tusenlapper under de mannlige. Alle menn jeg kjenner tar minst tre-fire måneder fødselspermisjon. (Selv om mors og fars permisjon kan tenkes å overlappe litt.) Og venner av begge kjønn er omtrent like dårlig på rengjøring og matlaging.

Så med en positiv grunnholdning til livet har jeg ofte tenkt at; Vi er der jo snart. Det er bare å stå på litt hardere. Kreve litt mer.

Og det er da det er så utrolig kjipt at en mannlig kollega gjør deg oppmerksom på at jeg, som eneste tilstedeværende kvinne, var alene om å bli tiltalt ved fornavn under rentemøte i Norges Bank for noen år tilbake. Og at jeg og finansministeren nylig var de to eneste kvinnene på en pressekonferanse full av menn.

Det er da jeg kommer på hva mamma ville sagt: Ja, her var det jammen mange kvinner.

Vi har på langt nær kommet i mål. Så det er bare å stå på. Håper vi når noen flere milepæler å feire i året som kommer, enn i året som gikk.

Virvel-stevet. (God gammal kvinnesaks-sang)

Som ei kaffekvern gjør du jobben din,
hever lønna di, jobber overtid,
selger kroppen, selger hue til et kompani
som profitterer på deg i di arbeidstid.
Vi er ei mjølkeku, men det skal vi snu,
det ska´ vi gjøra jeg og du.

La-la-lala-la…

Som en virvelvind ska vi blåse inn
i hver krik og krok og blåsa ut hver snok.
Da ska handa som vi knytta gjøra jobben sin
og stempla som vi bygde drive vår maskin.
Da er det vi som går, det er du som står,
og vil du væra med så kom!

La-la-lala-la

Hvis en mann vil spandere noe på meg blir jeg ytterst brydd. Det spiller liten rolle om det er en middag, kinobillett eller en brus. Det har ingenting med prisen å gjøre. Dersom en eller annen insisterer på å betale for meg, kjenner jeg rødmen i kinnenene og gjør mitt beste for å komme meg ut av klemma. -Noe som kan være vanskelig uten å oppfattes som utakknemlig eller frekk. Jeg skjønner jo at jeg ikke vil stå i gjeld til han, og at han gjør det i beste mening. Jeg skjønner også at det ikke alltid ligger lysskye hensikter bak.

Hvis en mann tilbyr seg å bære noe for meg blir jeg snurt. Jeg bærer sekken min sjøl! Jeg har alltid vært sterk, og jeg klarer fint å bære mine egne ting. Det eneste jeg setter pris på av denne typen hjelpende gester, er hvis jeg må få tak i noe på øverste hylle. Jeg er lav, og blir noen ganger stående i butikken å se langt etter melkekartongen som står øverst og innerst. Da kan det være greit at et eller annet vesen som er 10-20 cm høyere enn meg kommer forbi. (Da er det for så vidt knakende likegyldig om hjelpen kommer fra en mann eller dame.)

Hvis en mann plystrer etter meg på gaten blir jeg sur. Han kan mene det godt av hele sitt hjerte, men jeg tar det ikke som noe kompliment under noen omstendigheter. Jeg biter tennene sammen og går videre, og han kan gjerne plystre seg blå.

Hvis en mann påstår at jenter/damer aldri raper, så blir jeg oppgitt. I stedet for å la han leve i troen, forteller jeg heller en vel bevart hemmelighet: Jenter promper også…

Hvis en mann vil lekesloss på en vennskapelig måte, blir jeg alvorlig. Jeg fniser ikke som en fjortisjente og hyler “gi deg’a!”. Jeg setter alle kluter til, og prøver alle mine krefter for det de er verdt. Når de skjønner at de motstand vil finne, blir de forlegne og vil ikke leke mer.

Hvis en mann gir meg sitt beste kompliment, tror jeg ikke på han. Jeg hever øyenbrynene, ser dumt på han og sier: “Yeah right!”. Jeg er utrolig dårlig på å ta i mot komplimenter, og ville taklet det mye bedre om han sa: “Spis pølsa di’a tjukka!” (Det er det faktisk en som har sagt til meg en gang, og jeg ler godt av den enda.)

Røverdatter-lady-like-det-er-ikke-rart-jeg-er-singel-og-barnløs. :)

Av en eller annen grunn virker det som om de svenske feministene har hatt bedre imagekonsulenter enn de norske har hatt. For svenske jenter er det “coolt” å være tjeiaktivist, mens det her hjemme virker som om det er tøffere å si “Nei - jeg er ihvertfall ikke feminist”. Jeg vokste opp i kvinnefrontens røyk av de tusen brennende pornoblader, og med et mantra om å “aldri bli avhengig av en mann” (jeg tror det var det rådet som ble gjentatt flest ganger av min alenemor, en million flere ganger enn at jeg ikke burde røyke, drikke eller ha sex). Alikevel skulle det en mann jeg var forelsket i til for å få meg til å innse at jeg kanskje hadde mer tilfelles med de usminkede og flatbeskodde damene som gikk i min barndoms demonstrasjonstog. Han sa: “Du er jo feminist du!” Og det syntes jeg var ganske tøft. Men de norske feministiske forbildene har man måtte lete med lys og lykte etter, og jeg har enda ikke funnet en sterk norsk stemme som jeg kan identifisere meg med.

I motsetning til i Norge virker det som om svenskene har klart å gjøre feminisme til noe som har mer med rock’n roll å gjøre enn demonstrasjoner mot H&M undertøy. I 1999 kom Fittstim - en bok som jeg tror fikk mange av kvinnefrontens døtre til å tenke seg om en gang til. Selv fikk jeg øynene opp for at de historiene, som jenter som var 15 år yngre enn meg, fortalte om sin oppvekst og sine opplevelser desverre var veldig like de jeg selv hadde opplevd. Men da jeg godtok forklaringen om at gutter som slo, klådde og kastet bøkene dine i do var forelsket i deg, tok fittstimens jenter pennen i hånden og fastslo at dette ikke var greit uansett årsak. Dessuten skrev de ting som at det er tøffere å være punker enn prinsesse, at jenter kan være like gode humorister som gutter og hvordan jenter oppfører seg mot andre jenter for å tilfredsstille gutta rundt.

For et år siden opprettet Gudrun Schyman mfl. Feministisk inititativ, et tverrpolitisk parti som har som formål å fremme en feministisk politikk som har følgende målsetning

…ett samhälle där alla människor kan utveckla sin fulla potential i ett jämlikt samspel med andra – oberoende av kön, ålder, funktionshinder, sexualitet eller hudfärg/etnisk tillhörighet.

Feministisk initativ fikk en verdensomfattende pressedekning da de fremmet en sak om kjønnsnøytral ekteskapslov og for en utvidet familiedefinisjon. De har en interessant politisk plattform innenfor de fleste samfunnsområder hvor kvinner og menns liv møter utfordringer som er basert på kjønn.

I Norge har vi ikke sett noe Feministisk inititativ. Her er det stort sett bare kvinnegruppa Ottar som får uttale seg i det offentlige rommet om kjønnsspørsmål, og er det noen jeg absolutt ikke kan identifisere meg med er det dem. Jeg skjønte dette da jeg så det første håndfaste beviset for Ottars seksuelle snerpethet - nemlig da de hadde sprayet hore på de aller fleste Anna Nicole Smith plakatene hvor hun poserte i undertøy. Hvilken kvinne kan legitimere å kalle en annen kvinne for hore? Ottar bruker tilsynelatende all sin energi på å demonstrere mot porno og stripping. Og på hjemmesidene deres kan man finne at de dessuten er motstandere av alle former for SM, samt PRO-senteret (et støttesenter for prostituerte kvinner og menn som de mener bør nedlegges). De er tilsynelatende like sexfikserte som Krf og på samme fordømmende måte. Og jeg aksepterer ikke at folk fordømmes på grunn av seksuell legning eller fordi de tjener penger på sex. Dessuten er jeg ikke pornomotstander og syns egentlig mer synd på de mennene som bruker 1000 vis av kroner for å se en kvinne ta av seg klærne enn kvinnene som gjør det.

Kvinnefronten på den andre siden virker litt slitne, selv om det nye tidskriftet deres Fett har en høyere kvalitet enn forgjengeren Sirene. Desverre virker også Kvinnefronten mildt seksualfiendlig - i Kvinnefrontens kommende samling av erotiske noveller har forfatterene forpliktet seg til ikke å skrive historier som handler om maktspill i noen form, og med dette fordømmer de altså en svært vanlig seksuell praksis (og en enda vanligere fantasi) som feministisk ukorrekt.

Det er merkelig at de norske feministiske grupperingene tilsynelatende er mer opptatt av folks underliv enn yrkesliv, og jeg vil applaudere den dagen (utenom 8.mars) vi får en veltalende feminist som evner å få presseoppslag om noe annet enn sex. 

Mihoe 

Da VamPus engasjerte seg politisk som 16-åring hadde hun ingen feministisk agenda. Hun var først og fremst liberalist; et åpent, liberalt menneske med ønske om samfunnsreformer basert på individet - ikke på kollektive grupper. Ikke identifiserte hun seg med feminister heller. De var kortklipte, humørløse megger som gjorde lite annet enn å sutre om undertøysreklamene til H&M. Da VamPus startet Kvinner for Porno ble hun kalt en “nyttig idiot” av Kvinnegruppa Ottar. For VamPus kunne jo umulig ha skjønt at hun dermed legitimiserte de kapitalistiske kvinneundertrykkende mannsjåvinistene som styrer verden. Jenter som ikke deler den venstreorienterte kvinnekampen har ikke skjønt hvordan verden henger sammen. At VamPus tar utgangspunktet i en individbasert rettighetstenkning og ikke har tro på kollektivistiske løsninger som setter ulike gruppers rettigheter opp mot hverandre. Enten er man for kvinner. Eller så er man i mot dem. Og selvsagt; når Kvinnegruppa Ottar uttaler seg om kvinners rettigheter - så uttaler de seg nemlig på vegne av alle kvinner. Vi andre har bare ikke skjønt vårt eget beste.
Så hvorfor ble VamPus en ufrivillig feminist? Vel, for det første var hun en del av et mannsdominert miljø der feminisme omtrent var et skjellsord. Men VamPus mener det er riktig å fokusere på diskriminering - uavhengig av om det skjer på bakgrunn av kjønn, seksualitet, etnisk eller religøs bakgrunn. Å definere seg som feminist og anti-rasist er bare å spisse to saker som er tuftet på liberalismens idèer om like rettigheter. Dernest fordi hun mener at den venstreorienterte debatten om kvinners rettigheter skader kvinners muligheter på lang sikt. Dersom den politiske debatten - på alle områder - bare overlates til de som “skal ha, skal ha”, så forvitrer vi hele rettighetsbegrepet. At Norge har et av europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder er i hvertfall ikke et bevis på at den sosialdemokratiske likestillingspolitikken er riktige veien å gå. Derfor er det viktig at kvinner som ikke deler den kollektivistiske rettighetstenkningen også engasjerer seg - og tross alt, dette handler også om viktige prinsipielle rettigheter for enkeltmennesker verden over. Ikke om sneversynte plakater mot porno 8. mars.
VamPus er sjeleglad for at hun ikke tilhører de sosialdemokratiske feministene - da kunne hun endt på på Blå, der “Chicks on Speed, kjent for sine konserter der gigantiske strikketøy, puppemonstre, neonkostymer og belter som blir til juksegitarer er blant ingrediensene.” (via hablog) *grøss* .Da legger hun seg heller på sofaen med Pusedyr og leser om “how british imperialism shaped the world”….

Jeg var 14 år, og jentene i lokallaget mitt skulle ha eget møte. “Særegen jenteorganisering” kalte de det. De skulle samles, bare de, og snakke om hvordan guttene var kjipe, og hvordan de skulle ta igjen. Jeg skjønte det ikke. Jeg kunne ikke fatte hva slags likestilling det var, at jenter skulle samles for seg selv og synes synd på hverandre. Jeg var irritert.

Kan jeg være gutt og feminist?

Kan jeg?

Som med all annen ideologisk overbevisning, tror jeg feministisk overbevisning er noe fasedelt. Jeg tror grunnholdninga, magefølelsen, i manges tilfeller kommer før erkjennelsen av hva ideologien går ut på. Jeg har alltid helt mot en viss politisk fløy, men det er klart at et år som aktivist gjorde meg mer bevisst på hvorfor hjertet mitt ligger der, og enda viktigere, hva jeg kan bidra med.

Og sånn er det vel også med feminisme? I bunn ligger normen som forventes av deg. “Klart jeg er for likestilling”, vil de fleste gutter si, “klart jeg vil at begge kjønn skal ha like muligheter”. Mange vil si det av overbevisning -den feministiske kampen som har vært ført i lange lange tider har jo gitt en haug med resultater. Men, i resultatene vi kan vise til, nåtidens selvfølgeligheter som fri abort, stemmerett for kvinner og lik arverett, ligger også forestillingen om at vi er framme. Så hos svært mange, gutter som jenter, følges “klart jeg er for likestilling” opp med tilføyelsen: “men det har vi jo i Norge i dag”. Eller: “Men jeg er ikke feminist, altså”.

Og det er jo sikkert et behagelig slør. Det må det jo være, så ofte som vi hører “jeg er ikke feminist altså, men…” før noen gjør et ressonement helt i tråd med vår feministiske politikk. Men er det egentlig noen prinsipiell forskjell på en gutt som ytrer disse setningene uten videre refleksjon, og en SU-gutt som sier “så klart jeg er feminist”, for så å dominere neste medlemsmøte fullstendig?

Gudene (for de som tror på sånt) skal vite at jeg har vært, og fortsatt er, en av disse. Og der ligger vel utfordringa. Gutter tar mer plass. Vi er opplært til det. Vi får lov til det på skolen. Riktignok blir de verste av oss sanksjonert, og vi får høre at vi forstyrrer omgivelsene. Men eksemplet med jenta som plasseres mellom de to bråkebøttene, og følgelig pålegges ansvaret både for guttenes ro, egen læring og hele klassens arbeidsro, er ikke en klisjé. Jeg har selv opplevd det, som en av de to (eller flere) bråkebøttene. Gutter tar kontroll over jenter på mange vis. Gjennom seksuell dominans og seksualisert trakassering får gutter ta kontroll over jenters seksualitet, og reaksjonen er “nå må dere slutte å flørte”. Jeg hater å høres dyster ut, men slik er det jo.

Jeg vet ikke hvor mye det i praksis har å si at vi er en gjeng gutter som kaller oss feminister. Misforstå meg ikke, i en tid der tabloidjournalister roper ut ordet “vulgærfeminisme” (et ord jeg synes er teit, forresten, mer om det etterpå) er det utrolig viktig at vi baner vei. Ved å innse at vi lever i et system der folk ikke bare deles opp i klasser, men også forskjellsbehandles etter kjønn, er den naturlige konklusjonen å kalle seg feminist. Både gutter og jenter lever i et kjønnssystem som spiller på våre kroppslige forskjeller for å rettferdiggjøre en systematisk skeivfordeling av makt. Det settes ulike sosiale krav til oss for å underbygge denne skeivfordelinga, og jeg skal være den første til å innrømme at gutters kjønnsrollemønster noen ganger føles like fremmed for meg som jentenes. Men det er jenter som undertrykkes. Det er jenter som betales dårligere, får færre lederjobber, mottar størsteparten av sjikanerende kommentarer om kropp og utseende i klasserommet, jenter som blir kalt billige om de har sex med hvem de vil, og så videre og så videre. Det at homofile gutter også trakasseres bekrefter bare dette. Det viser hvor sterk sanskjoneringa er mot noen av de guttene som bryter med de etablerte normene for hva en gutt skal være.

Så hva er denne “vulgærfeminismen”? Er det kvinner som hater menn? Er det skumle svenske politikere som har mistet all kontroll og dannet et feministisk parti for sinte damer og skumle lesber? Jeg tror det er ordet vi liker å rope ut i det våre feministiske ideer, våre prinsipper og vår ideologi tvinger oss til å gå i oss selv. Når vi selv erkjenner at vi er del av systemet vi vil bekjempe, og at vi selv kan være del av problemet. Se bare på statistikkene som føres over gutte- og jentetalere på møtene våre. Der er vi, en gjeng feministisk bevisstgjorte gutter, som ofte dominerer ordskiftene. En gjeng gutter som (og her snakker jeg av erfaring) ikke tar sin del av det praktiske og forefallende arbeidet rundt konferanser, vasking, rydding og mat, med mindre rigide rutiner er på plass. For den feministiske kampen er ikke bare kampen mot ekle mannssvin som klasker flyvertinner på rumpa, slår konene sine og mobber homsen på arbeidsplassen. En sånn individualisering av hva vi vil bekjempe flytter bare fokus vekk fra hva som egentlig er utfordringa: Den systematiske skeivfordelinga av makt. Og snille, sjarmerende, radikale menn er ikke nødvendigvis gode feminister.

Synes du jeg overdriver? Eller svartmaler? Jeg tror at å være gutt og feminist er å tenke. Å se seg om. Å analysere oss selv, hva vi sier og hva vi foretar oss. Å ta den praktiske konsekvensen av politikken vi står for. Å gå over til neste fase -der vi bidrar. Ved tenke over hvorfor vi reagerer mindre på at andre gutter tar ordet fra oss, enn om ei jente gjør det. Prøve å sette ord på ryggmargsrefleksen vi opplever når en gruppe jenter kritiserer måten vi jobber på. Det stikket av irritasjon over å bli irettesatt. Hvis vi mener det vi sier, må vi leve opp til det. Om jenter skal ta makt, må det være på bekostning av noen. Og vi gutter må akseptere å bli fratatt noe.

Jeg skal ikke bevege meg for langt inn i privatsfæren nå, men jeg hadde ei kjæreste for noen år siden. Det var jeg som slo opp, og egentlig var det ikke særlig dramatisk. Jeg var sliten, og ville være alene. Vi hadde hatt det temmelig fint temmelig lenge. Men jeg gjorde det slutt med henne. Da hun spurte hvorfor, svarte jeg ikke ærlig. Jeg svarte med å gi henne ansvaret, og skylda, for ting som var helt utenfor hennes kontroll. Jeg tror jeg lot henne sitte igjen med inntrykket av at hun hadde sviktet på noe vis, selv om jeg innerst inne visste at det egentlig ikke stemte. Og hvorfor gjorde jeg det? I ettertid tror jeg det var fordi jeg hadde muligheten. Ved å legge alt dette på henne, fikk jeg diktere premissene for hvordan det ble slutt. Det ble lettere for meg, og vanskeligere for henne.

“For en dust han er”, tenker du kanskje nå. Og ja, kanskje det. Men tenk over det. Gutters forsøk på sosial og formell dominans begrenser seg ikke til styrerom, folkevalgte organer, klasserommet eller medlemsmøter. Det preger vennegjengene våre, det handler om våre mødre, våre søstre, våre venninner -og forhold vi er i. Å hevde noe annet er å lukke øynene. Og ved å hevde noe annet, skaper vi også lukkede rom som ikke burde vært der. Det er flest gutter som slår i forhold. Jeg har venninner som forteller at de ofte har hatt sex med kjæresten når de ikke har lyst. Og jenter får skyld. “De er irrasjonelle, overfølsomme, romantiske vesener. De er ikke så jordnære og fornuftige som oss”. Har du ikke hørt noen si det? Har du aldri sagt noe liknende selv? Tør vi ikke spørre hvorfor?

“Å være gutt og feminist er da ingen sak” sier mange. “Det er det samme som å være hvit og antirasist”. Kanskje har de rett. Men jeg tror dette er vanskeligere. Mange har hevdet at noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre, er å frivillig senke sin levestandard. Det same tror jeg gjelder makt. Formell makt er en ting -men sosial makt er enda tyngre.

Men det betyr ikke at å være gutt og feminist bare innebærer å sitte og holde kjeft. En stund trodde jeg selvpisking var greia. Men å føle skyld over alle gutter hver gang ei jente avbrytes, tvinges til stillhet eller herses med, er ikke konstruktivt. Å ta ansvar er konstruktivt.

Jeg kan være gutt og feminist -men ingen har sagt at det er enkelt. Og vi bør ikke gjøre det for enkelt for oss selv, heller. Feministiske fraser skal ikke være noen sovepute.

Det du hører, glemmer du. Det du ser, husker du. Det du gjør, forstår du.

-Kon fu Tse

Snorre Valen

En del hovedelementer i dagens feminisme - slik den framstår i media, mainstream såvel som det mer elitistiske - fremmedgjør meg. Jeg sier ikke at den er totalt unyttig. Jeg sier ikke at den nødvendigvis tar helt feil. Men den berører meg ikke. Og hvorfor ikke det?Den ene grunnen er at det av og til lukter være-seg-selv-nok. Og i et land der FrP nettopp har blitt største parti, har verken eliten eller bloggerne råd til å snakke bare med hverandre på et språk bare de forstår. Gjør de og vi det, er det lett å tenke at enten evner man ikke å snakke til folket, eller også er det fordi det ikke trengs at man gjør det. Og som Mihoe har vist oss, det gjør det jo.Jeg liker ikke elitisme. Jeg liker håndgripelige strategier som hverkvinnsen kan ha praktisk nytte av. Å fortelle folk om rettighetene og mulighetene deres og gi dem verktøy til å komme videre med. Her på berget: å gi norske ungdomsskolejenter ei liste med ting de bør skaffe seg før de blir tjuefem; BSU-konto, for eksempel. Økonomisk selvstendighet. Alle mine samboende venninner betaler husleie til samboerne sine. Jeg selv også.

Ei heller er jeg brennende engasjert mot eller for porno i sin allmennhet. Og i forlengelsen av det: en vesentlig grunn til at jeg ikke danser på barrikadene er at feminismen as we currently get to know it er så innmari underlivsfokusert. Ikke sånn å forstå at jeg er mot alt det vulgærfeministene driver med, for jeg tror så absolutt at de har en målgruppe de kan nå fram til med f-ordene sine, både blant menn og kvinner. Men de når ikke meg.

Forskjellen på glamourmodellene og vulgærfeministene (og her mener jeg på ingen måte alle damer som snakker om seksuelle rettigheter eller seksuell frigjøring) framstår som ulne nyanser for sløvinger som ser på bilder og overskrifter. De ser ganske like ut. Pene damer med fin sminke snakker om sex.

Jeg er drittlei av sex i media, og jeg har ikke noe personlig behov for å blottskrive meg. Jeg er fornøyd med livet. Det er enkelte ting jeg vil ha for meg selv. Hva andre folk bruker underlivet sitt til og med hvem, så fremt det ikke skader noen, trenger jeg ikke å vite.

Og det finnes viktigere saker å ta tak i på kvinnedagen enn hva man blir kåt av, for å si det mildt.
På Vestbanen i dag lanserte Kristin Halvorsen, Jonas Gahr Støre, forsvarsministeren som jeg ikke husker navnet på (og vi kan godt diskutere hvorfor det har seg slik, for hvor mange innlegg har hun egentlig i avisene, hvor ofte ser vi henne i paneldebatter og hvorfor ikke?) samt Karita Bekkemellem den norske handlingsplanen for oppfølging av sikkerhetsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Resolusjonen er et langt skritt framover for verdens kvinner. Norge har store planer om å følge dette grundig opp. Ikke grad av sexlyst hos kvinner kontra menn, eller hva man blir kåt av. Men grunnleggende sikkerhet mot misbruk, vold og drap.

Engasjement i kvinnespørsmål kan være så mangt. Jeg spør ingen om jeg kan få lov til å kalle meg feminist. Jeg forbeholder meg retten til å være det selv om jeg ikke bruker buzzwords som tidligere ble ansett som banneord, selv om jeg ikke har lest Gilbert og Gubar eller noen gang kommer til å gjøre det, selv om jeg ikke leser de riktige romanene og hører på den riktige musikken. Jeg prioriterer å engasjere meg i ting som kan bidra til å gjøre vanlige kvinners liv bedre. Sikkerhetspolitikk. Økonomi. Rettigheter.

Mye av feminismen virker så navlebeskuende. Eller underlivsbeskuende, om du vil. Solidariteten med kvinner i andre land ser ut til å være av underordnet viktighet. Det er selvfølgelig forståelig at mange ikke har kjennskap til sikkerhetspolitiske resolusjoner. Men man trenger ikke kunne resolusjoner på rams for å se at kjønnsforskjellene som her til lands er irriterende og provoserende i mange andre land er et spørsmål om liv og død.

Jeg syns vi burde hatt anstendighet til å la dagen i dag handle mer om kvinnene i resten av verden. Det er gode grunner til at det å fremme likestilling er et av FNs tusenårsmål.

Men ett engasjement skammer jeg meg over å mangle, og det tåler jeg å få kjeft for: Den delen av feminismen som verken er vulgær eller foregår litteraturkritikere imellom dreier seg ofte om low politics. Jeg er ikke så opptatt av low politics. Trygderegler og pay as you go-systemet. Fylkeskommunale utredninger om oppvekstvilkår. Kje-de-lig. Litt mer relevant nå som man nærmer seg mødrealder, og for all del viktig. Bare ikke så spennende. Men vesentlig for å oppnå likestilling.

Så hvorvidt jeg i større grad enn i dag er en moderne norsk kvinne når vi nærmer oss 8.mars 2007, tror jeg blant annet vi kan måle på følgende indikatorer: Egne penger på bok. Fast eiendom. Kjennskap til egne politiske og økonomiske rettigheter, og livsvalg tatt på informert grunnlag. Engasjement for de som har det verre.

Marion

 Skrive fort og gale ein tidleg morgon på jobb…

 Endeleg har den store dagen kome. Kvinnedagen. Elska og hata. Allereie i forrige veke byrja folk å hetsa kvinnegruppa Ottar i media.

På jobben min (eg arbeidar i ein større finansitstitusjon, lønsnivået er generelt høgt, og folk er litt i politisk koma) er me sju damer på jobb i dag, inkludert meg. Det er menn på avdelinga og, men dei er late og kjem seinare på jobb sjølv om dei ikkje må køyra tre born til skulen kvar dag.
Mitt “God morgon, og gratulerar med dagen alle saman!” i dag tidleg vekte følgjande reaksjonar blant dei kvinnlege kollegaene mine. “Åh! Det er den dagen i dag. Takk, i like måte. Det er bra at nokon hugsar på det.” (5 stk) og “Huff, er det den dagen i dag. Eg er ikkje for slikt eg. Kvifor skal ein ha kvinnedag og ikkje mannedag liksom?” (1 stk). (Den siste reaksjonen fekk sjølvsagt ei lengre remse om å vera historielaus og lite globalt orientert som svar frå meg og den dødskule ugifte og litt rare femtiåringen på nabopulten min.)
Det som både er litt skremmande, men desverrre nokså vanleg trur eg, er at den siste reaksjonen ikkje kom frå ei av oss “vanlege” damene på jobben, men frå sjefen. Sjefen er sjølvsagt hellig overbevist om at alle har like mogelegheitar til å oppna det ein vil, uansett og at kjønn, økonomi, sosial bakgrunn og sånt her heilt irrelevant. Jaja. Ho om det.
Det som er fint er jo at “folk flest” på avdelinga mi faktisk synest at kvinnekamp er viktig. At dei er positivt instilte. At sjølv om dei vanlegvis er relativt politisk medvitslause har dei i alle fall fått med seg at menn og kvinner ikkje vert likt møtt av samfunnet.

For tida er det vanleg å møta på folk, som på same måte som sjefen min, meinar at kvinnedagen “har gått ut på dato”. Dei seier at “me har jo liksetilling i noreg i dag” eller at “kjønn har jo ikkje noko å sei lengre, alle er si eiga lukkes smed” og liknande tull. Eg trur at enten er dei alvorleg hjernevaska ellers så meiner dei eigentleg at kvinner burde konsentrera seg om å sjå søte ut og ellers halda kjeft.
Å påstå at me har full likestilling i Noreg i dag er direkte feil. Det er eit faktum at kvinner i gjenomsnitt tener mindre enn menn og at kvinner i større grad enn menn tek seg av ubetalt omsorgsarbeid. Det er og eit faktum at kvinner i mykje større grad enn menn vert utsett for sksualisert vald. Berre for å nemna eit par punkt.
Dessutan vil eg påstå at uansett om me hadde hatt full likestilling i noreg hadde ikkje tida vore inne for å leggja ned kampen, sei oss tilfredse og gå heim og leggja oss. Det er drøssevis av andre kvinner rudt om i verda som har alt anna enn likestilling. I mange land er abort ulovleg, valdekt godteke som “straff” og kvinner sett på som ting ein kan gi bort om familien din skulle verta uvener med nabofamilien.
Dessutan er det slik at kvinner utfører (minst) halvparten av alt arbeidet som vert gjort på verdsbasis, mottek rundt 10% av løna (på verdsbasis) og eig ein endå mindre prosent av eigedommane. Rettvist? I think not.

Eg synes at kvinnedagen er viktig og naudsynt. Sjølvsagt av dei overnemnde grunnane, men og avdi å ikkje feira kvinnedagen ville vera vanvittig respektlaust overfor alle dei kvinnene som har kjempa før oss. Det ville vera å sei at den kampen våre mødre, bestemødre og oldemødre kjempa ikkje er så viktig lenger. Det ville vera som å sei at me ikkje skal feira 17. mai på grunn av at Noreg ER jo eit fritt land. Det ville vera å sei at me skal gløyma historia, og det kan vera farleg det.
Eg har i alle fall ikkje tenkt å verken slutta å kjempa eller å gløyma historia.
I den historiske samanhengen vil det verta lagt ut noko om kvinnelege komponistar seinare i dag, så føl med ;)

Til slutt vil eg nytta høvet til å gratulerar alle jenter, unge og gamle, tjukke og tynne, raude og blå, blide og sinte, med dagen. Stå på krava og ikkje gi opp. De er ikkje åleine, saman er me sterke. (Klisjeane dett ut av meg i dag ja…)
GRATULERA MED DAGEN JENTER!
 

Guri

Når dagens (her lørdagens) 23-åringer omtaler kveldens erobringer som “horer” bak deres rygg, er det tegn på at vi fremdeles har et stykke igjen å gå - også i moderne, likestilte, liberale Norge.

- Slapp av, gamle[!] hore [!!#”&%#], det er bare sjargong!

Det er både overraskende og ekstremt urovekkende at de også vet hva “sjargong” er for noe. Kall det ironi. Skyld på alkoholen. Smil søtt mens du sier det. Avvæpne med “sjargong”. Vips! Så godtar dagens unge kvinner “hore” som skjellsord på lik linje med “hurpe” osv. Dagens unge jenter kan endatil finne på å kalle hverandre “horer”. Nøytraliseringen er allerede godt i gang.

Er dette greit? Skal jeg smile søtt når en unggutt kaller meg hore? Selvfølgelig ikke. Hvert fiber i meg stritter i mot! Gammelmodig? So be it!

Språk er makt. Ordvalget avslører. Ovennevnte sjargong underbygger etter min mening en skjevhet mellom menn og kvinner og sikrer at denne lever videre i beste velgående. Også i Norge.

*** 

Gratulerer med dagen, Quinde.

Alliene

Ta en liten gutt, straff ham hvis han leker med dukker, leker rollespill sammen med jenter eller kler seg ut som kvinne, og fortell ham at dette ikke passer seg for en som skal bli mann. Vær svært forsiktig med klemmer, særlig de som innebærer full kroppskontakt.

Kjeft ofte på ham uten at han skjønner hvorfor. Gi ham så lekevåpen og la ham forstå at jenter bare duger til å skyte på. Senere kan han få luftgevær og skyte på fugler.

Legg til en solid dose kvinnefiendtlige og nedsettende uttalelser, gjerne om moren hans, bland det godt med andre sneversynte holdninger, helst homofobe, men rasistiske går også bra, rør godt i blandingen innimellom og la gutten putre til han blir kjønnsmoden.

Fortell så grove vitser, spe på med utvalgte voldsfilmer og gi gutten ubegrenset adgang til porno. La ham putre et par år til. Kjør opp temperaturen mot slutten.

Kjøp rikelige mengder alkohol til ham og send ham på fest.

Serveres med machos og tøm-og-røm.

********************************************************

Jeg har ikke tenkt å be om unnskyldning for denne flåsete innledningen. Den bringer meg direkte til det jeg vil si. Mange fedre er så redde for at sønnene skal vise feminine sider eller dyrke feminine interesser at de i vanvare(?) oppdrar dem til å føle forakt for kvinner og det kvinnelige. Homofobien lever sterkt blant heterofile fedre og fører til skade for sønnene deres, både de som senere definerer seg som heterofile og de som ikke gjør det. I tillegg læres sønnene opp til å bli aggressive gjennom feilslått straff og kjefting. Det er slik jeg konkluderer etter å ha lest Magne Raundalens råd om hvordan man skal og ikke skal oppdra gutter.

Jeg ble interessert i dette temaet etter at jeg leste et innlegg hos Othilie om voldtekt av jenter som drikker. Avisoverskriftene har vært entydige: Jenter bør ikke drikke så mye, for da kan de lettere bli voldtatt. Som mor til en jente er jeg selvsagt klar over risikoen, og det er også et av argumentene jeg har brukt overfor datteren min for at hun ikke skal drikke. Samtidig er det fryktelig om ansvaret for ikke å bli voldtatt skal ligge hos jentene. Diskusjonen hos Othilie fikk meg til å tenke på hvordan gutter blir oppdratt. Hvordan oppdrar man en gutt til å bli overgriper? Eller aller helst: Til ikke å bli overgriper?

Magne Raundalen sier at ” Asosial atferd starter hjemme og tas senere i bruk på andre arenaer; i barnehagen, på skolen, i kameratgjengen og senere i kriminelle miljøer.” Jeg forutsetter at kvinneforakt og aggresjon er to viktige faktorer som påvirker sannsynligheten for at en gutt senere blir i stand til å voldta.

Det virker som mye av problemet ligger i at mange gutter tidlig blir presset inn i en rolle, og tidlig møter krav om å oppføre seg som mann.

”Jenter snakker med dukkene og bamsene sine, og leker rollespill. Guttene snakker ikke så mye til hammeren sin, den er til å banke med. Det store dramaet i denne sammenheng, er at fedre veldig tidlig forteller sønnen sin at det er negativt å leke med jenteleker. En smekk på fingrene er ikke uvanlig; «det der skal du ikke leke med!»

Fedrene holder på med dette til femårsalderen. Da slapper de mer av, da er guttene selv kommet til at jenter gir jentelus og er ganske foraktelige”, sier Raundalen. ”Å gi guttene en friere kjønnsrolle, slik at de tar i bruk hele følelsesregisteret sitt, fremfor å utsette gutter for makt-teknikker, er noe av det viktigste.”

Forskning viser også at gutter får mindre fysisk kontakt og blir snakket og kost mindre med enn jenter. Om det fremdeles skyldes fedres skrekk for at sønnene skal bli homofile, eller om det skyldes at gutter ikke forventes å ha like stort behov for kos og fysisk kontakt, vet jeg ikke. Faktum er at det finnes langt flere aggressive gutter enn jenter, og at gutter som får mye nærhet gjennomgående er mindre aggressive enn de som ikke får det, akkurat som babyer, uansett kjønn, som får mye fysisk kontakt har bedre fysisk og psykisk helse enn de som ikke får det.

“Gutter som vokser opp med alenemødre har større respekt for kvinner enn andre gutter”, hevder Raundalen. “Det er såpass mange skadefaktorer i den ureflekterte patriarkalske familien, at det kan være en fordel for menn å vokse opp med alenemødre.”

Dersom vi ser respekt for kvinner som en ønskelig egenskap er det altså først og fremst fedrene som trenger å ta et oppgjør med hvordan de oppdrar sønnene sine. Det er blitt sagt mye om gutters behov for et mannlig forbilde, men det er ikke blitt sagt så mye om hvordan dette forbildet skal være. Det kan se ut til at det er bedre å vokse opp uten et mannlig forbilde enn å vokse opp med et dårlig et. Hvordan et dårlig mannlig forbilde er? Se oppskriften.

Saccarina