0803

Til jul fikk jeg en bok, som har ligget på vent til nå.  Her om kvelden begynte jeg å lese den, og da kom jeg på hva jeg skal skrive om til 8.mars – Den internasjonale kvinnedagen.  For denne boken handler om noe som har foregått til alle tider, i alle samfunn og som fortsatt foregår.  I Norge.  I Brasil.  I Kosovo.  I Afrika, Asia, Australia.  Det foregår over alt.  Det er rundt oss hver dag.  Det er nedverdigende, det er ofte voldelig, og det påfører kvinner store fysiske og psykiske skader.  Og til de som spretter opp og sier at dette også rammer menn, så er det riktig.  Det kan dertil være dobbelt tabu.  Men det skjer i mye mindre skala.  Og mitt fokus i dag er på kvinner. 

Jeg snakker om voldtekt.

Boken jeg fikk til jul heter ”En kvinne i Berlin” med undertittel ”Dagboknotater fra 20.april til 22.juni 1945.” Forfatteren er en anonym kvinne, som skrev dagbok under inntoget i Berlin. 

Jeg har ikke kommet langt i boken enda, men den handler om massevoldtekt av kvinner i Berlin, da russerne rullet inn i den sønderbombede byen våren 1945, og om hvordan disse kvinnene klarte å overleve, og leve med det.  Man regner med at mellom 95.000 og 130.000 kvinner i Berlin ble voldtatt, basert på rapporter fra sykehusene.  Systematisk og med overlegg.  For å straffe.  Egentlig ikke for å straffe kvinnene, men mennene, nazistene og Det Tredje Rike.  Voldtekt i krig blir brukt som verktøy for å ydmyke fienden.  I dette tilfellet var det den 2. verdenskrigs seierherrer som voldtok, men tyske soldater voldtok russiske kvinner under invasjonen i Sovjetunionen også.  Dette har skjedd til alle tider, det er utført av seierherrer og tapere.  Kvinner er ikke en gang individer i denne sammenhengen, det er ikke rettet mot den enkelte kvinne, hennes kjønn er et middel til å pine fienden.  Dette er menn som ydmyker menn; voldtekt av kvinner er deres verktøy.

Kvinner utsettes for en kollektiv skjebne, som forfatteren skriver.  I krig er voldtekt en kollektiv opplevelse, i fredstid er det en individuell opplevelse.  Kvinnene deler skjebne og  som hun sier: “Kvinnene hjelper hverandre ved å fortelle om det, få det ut, gi hverandre muligheten til å snakke og liksom spy ut sine opplevelser.”

Men med sine menn kan ikke snakke om det, de klarer ikke å gi kvinnene støtte.  De blir skamfulle, og føler seg mindreverdige for det er jo en straff rettet mot dem, at deres kvinner voldtas.

Fra forordet: ”Boken ble første gang utgitt i USA i 1954, anonymt og i engelsk oversettelse. Fem år senere kom den ut på tysk i Geneve. Boken var meget omstridt i Tyskland. Noen beskyldte den for å “trekke tyske kvinners ære ned i sølen”. Voldtekt og seksuell kollaborasjon som overlevelsesstrategi var tabu temaer i etterkrigstiden, da mennene hevdet sin autoritet med stor bestemthet.”

Altså; det disse kvinnene ble utsatt for ble tiet i hjel.  Av skamfulle menn. Det var tyske menn som var subjektet, mens kvinnene var kun et objekt for å ydmyke ham.  Så den nedverdigelsen kvinnene var utsatt for, ble et fortiet kapittel i tysk historie.  Først på 80-tallet var det mulig å snakke om det.  For ofrene må jo fortielsen ha vært en umenneskelig ekstrabelastning.  Ikke bare var de utsatt for noe som ga dem varige sår på kropp og sjel, men det var dertil noe å skamme seg over. 

Voldtekt handler også på det individuelle nivå oftest heller ikke om seksualitet, men om behov for å markere makt.  ”Jeg er sterkere enn deg, og kan ta deg med makt. Jeg har kontroll over deg.”  De fleste voldtekter skjer i hjemmet, eller i vennekretsen.  Det er mannens måte å fortelle hvor skapet skal stå.  Og kanskje er det verre å tvinges av en man kjenner og burde kunne stole på, enn en fremmed?  Kanskje er det enda verre når man føler seg helt alene, og ikke har andre kvinner som deler erfaringen?  Jeg vet ikke, egentlig klarer jeg ikke helt å sette meg inn i noen av delene, og hva det gjør med en som utsettes for det.  Det blir ubegripelig, for oss andre.

Seksualiteten vår er av de områdene der vi er som mest nakne og sårbare.  At noen skulle tvinge meg til seksuelle handlinger jeg ikke ønsker og gir tillatelse til, står for meg som en ubegripelig stor nedverdigelse.  Det er en brutal krenkelse av min integritet, min selvbestemmelsesrett og hele min intimsone.  Heldigvis har jeg aldri opplevd det.  Jeg håper jeg aldri kommer til å oppleve det.

Mye av debatten i Norge går ut på å sette voldtekt i kontekst av kvinnefrigjøringen.  Altså; kvinnefrigjøringen bidrar til flere voldtekter.  Det at menn føler seg rolleforvirrede, bidrar til flere voldtekter.  Det at kvinner går kledd som de selv vil, bidrar til flere voldtekter.   Det tror jeg ikke noe på.  For dette skjer i absolutt alle samfunn.  Og dessuten blir det å snu debatten på hodet, fullstendig.  For å tiltvinge seg seksuelle handlinger uten tillatelse, er ikke all right, uansett.  Et nei ER OG BLIR et NEI.  Uansett påkledning.  Uansett hvem det er, og i hvilken kontekst.  Forleden sto de i avisene om en som var dømt for voldtekt, men søkte om gjenopptagelse av saken ettersom kvinnen i ETTERTID hadde latt seg avbilde nakenl.  Så altså; om du i fremtiden viser deg naken i et blad, har du ikke rett til å si nei til samleie i dag?  Hva i alle dager er det for slags logikk?

Hvert er det anslått at 8.000 – 9.000 kvinner voldtas i Norge (Kilde Amnesty International). I 2001 viser kriminalstatistikken at 581 voldtekter ble anmeldt (tallet er stigende, 798 i 2005), det ble tatt ut tiltale i 72 tilfeller (70 av de tiltalte var menn), og 41 av disse ble dømt.  Og med en lav antagelse om omtrent 8.000 faktiske voldtekter, vil det si at bare 0,5% av faktiske voldtekter innebar straff.  Om du voldtar, har du altså en 99,5% sjanse til å ikke straffes.  Det synes jeg er særdeles skremmende tall.  For det betyr jo i praksis at det er fritt frem for å ta seg til rette.  Det er bare 0,5% sjanse for å dømmes for et slikt overgrep.

Det er sikkert mange som husker filmen ”The Accused” med Jodie Foster i hovedrollen.  Da den filmen kom, var det en veldig viktig film, tror jeg.  Den kom i 1988.  Og ga et ansikt til en massevoldtatt kvinne, som ikke var noe gudsord fra landet.  Hun hadde drukket, hun hadde vært lettkledd og hun hadde danset utfordrende.  Men hun sa NEI!  Og det skal være nok.  For nei er nei.  Og den som sier nei skal aldri måtte ”takke seg selv” for at hun blir voldtatt.  Det er utelukkende voldtektsmannens (eller voldtektsmennenes) ansvar.

Voldtekt er noe mange kvinner utsettes for.  Slik har det vært., i alle samfunn og til alle tider.  I krig og fred.  Så fortell meg ikke at 8.mars er en dag da det ikke er noen kvinnesaker å snakke om.  For det er mange.  Og dette er en av dem. Så la oss si det, høyt og tydelig, så det ikke er tvil om hva vi mener:

Kvinner har rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet.

Nei er nei.

Det er ingen unnskyldninger i verden som holder vann når man tiltvinger seg seksuelle handlinger mot en kvinnes vilje.

Iskwew