Svensk fittstim vs norsk snerpethet
Av en eller annen grunn virker det som om de svenske feministene har hatt bedre imagekonsulenter enn de norske har hatt. For svenske jenter er det “coolt” å være tjeiaktivist, mens det her hjemme virker som om det er tøffere å si “Nei - jeg er ihvertfall ikke feminist”. Jeg vokste opp i kvinnefrontens røyk av de tusen brennende pornoblader, og med et mantra om å “aldri bli avhengig av en mann” (jeg tror det var det rådet som ble gjentatt flest ganger av min alenemor, en million flere ganger enn at jeg ikke burde røyke, drikke eller ha sex). Alikevel skulle det en mann jeg var forelsket i til for å få meg til å innse at jeg kanskje hadde mer tilfelles med de usminkede og flatbeskodde damene som gikk i min barndoms demonstrasjonstog. Han sa: “Du er jo feminist du!” Og det syntes jeg var ganske tøft. Men de norske feministiske forbildene har man måtte lete med lys og lykte etter, og jeg har enda ikke funnet en sterk norsk stemme som jeg kan identifisere meg med.
I motsetning til i Norge virker det som om svenskene har klart å gjøre feminisme til noe som har mer med rock’n roll å gjøre enn demonstrasjoner mot H&M undertøy. I 1999 kom Fittstim - en bok som jeg tror fikk mange av kvinnefrontens døtre til å tenke seg om en gang til. Selv fikk jeg øynene opp for at de historiene, som jenter som var 15 år yngre enn meg, fortalte om sin oppvekst og sine opplevelser desverre var veldig like de jeg selv hadde opplevd. Men da jeg godtok forklaringen om at gutter som slo, klådde og kastet bøkene dine i do var forelsket i deg, tok fittstimens jenter pennen i hånden og fastslo at dette ikke var greit uansett årsak. Dessuten skrev de ting som at det er tøffere å være punker enn prinsesse, at jenter kan være like gode humorister som gutter og hvordan jenter oppfører seg mot andre jenter for å tilfredsstille gutta rundt.
For et år siden opprettet Gudrun Schyman mfl. Feministisk inititativ, et tverrpolitisk parti som har som formål å fremme en feministisk politikk som har følgende målsetning
…ett samhälle där alla människor kan utveckla sin fulla potential i ett jämlikt samspel med andra – oberoende av kön, ålder, funktionshinder, sexualitet eller hudfärg/etnisk tillhörighet.
Feministisk initativ fikk en verdensomfattende pressedekning da de fremmet en sak om kjønnsnøytral ekteskapslov og for en utvidet familiedefinisjon. De har en interessant politisk plattform innenfor de fleste samfunnsområder hvor kvinner og menns liv møter utfordringer som er basert på kjønn.
I Norge har vi ikke sett noe Feministisk inititativ. Her er det stort sett bare kvinnegruppa Ottar som får uttale seg i det offentlige rommet om kjønnsspørsmål, og er det noen jeg absolutt ikke kan identifisere meg med er det dem. Jeg skjønte dette da jeg så det første håndfaste beviset for Ottars seksuelle snerpethet - nemlig da de hadde sprayet hore på de aller fleste Anna Nicole Smith plakatene hvor hun poserte i undertøy. Hvilken kvinne kan legitimere å kalle en annen kvinne for hore? Ottar bruker tilsynelatende all sin energi på å demonstrere mot porno og stripping. Og på hjemmesidene deres kan man finne at de dessuten er motstandere av alle former for SM, samt PRO-senteret (et støttesenter for prostituerte kvinner og menn som de mener bør nedlegges). De er tilsynelatende like sexfikserte som Krf og på samme fordømmende måte. Og jeg aksepterer ikke at folk fordømmes på grunn av seksuell legning eller fordi de tjener penger på sex. Dessuten er jeg ikke pornomotstander og syns egentlig mer synd på de mennene som bruker 1000 vis av kroner for å se en kvinne ta av seg klærne enn kvinnene som gjør det.
Kvinnefronten på den andre siden virker litt slitne, selv om det nye tidskriftet deres Fett har en høyere kvalitet enn forgjengeren Sirene. Desverre virker også Kvinnefronten mildt seksualfiendlig - i Kvinnefrontens kommende samling av erotiske noveller har forfatterene forpliktet seg til ikke å skrive historier som handler om maktspill i noen form, og med dette fordømmer de altså en svært vanlig seksuell praksis (og en enda vanligere fantasi) som feministisk ukorrekt.
Det er merkelig at de norske feministiske grupperingene tilsynelatende er mer opptatt av folks underliv enn yrkesliv, og jeg vil applaudere den dagen (utenom 8.mars) vi får en veltalende feminist som evner å få presseoppslag om noe annet enn sex.
Mihoe
Det er neppe en tilfeldighet at Pippi er svensk og ikke norsk. Her har du noen eksellente poenger.
Den litt lite hellige alliansen mellom Ottar og KrF i en del spørsmål er nok til å få meg til å rygge baklengs ut av den virkeligheten de representerer.
Comment by Iskwew — March 8, 2006 @ 11:37 pm
Når og kor spraya Ottar hore på Anna Nicole Smith-plakatar? Og korleis veit du at det var Ottar? Eg er sjølv medlem, og om det du skriv er riktig er det eit grovt brot på Ottar sin politikk. Ottar jobber mot seksuell undertrykking, og då bruker ein jo sjølvsagt ikkje undertrykkande ord. Mykje anna er blitt spraya på H&M sine plakatar, og det meiner eg er heilt på sin plass. Hugsar du det året det var ei svart dame på plakatane, og alle syntest det var fint? Det som ikkje blei snakka så mykje om var at ho vog 48 kilo. Det er lite sjølv for ei kort dame, men denne dama var nærare 180 cm høg og då er ein undervektig og sjuk om ein veg 48 kilo. Og det kallar dei vakkert?
Comment by Mari — March 9, 2006 @ 8:02 am
Iskwew: Men er du ikke enig i at det er litt rart at svenske feminister tilsynelatende klarer å få så mye større gjennomslagskraft enn de norske? Sverige og Norge er jo ikke så ulike når alt kommer til alt, riktignok har vi bedre svangerskapsrettigheter her til lands, men det tar jo svenskene igjen med sine barnehager? Og nymoralisme klarer jeg meg, i likhet med deg, uten!
Mari: Det begynner å bli noen år siden Anna Nicole var H&M dame, og jeg så dem både på Sagene og Grünerløkka. Det var sprayet hore og Ottar på omtrent annenhver plakat, med den samme typen spray så slutningen om at det var de samme personene som sto bak er vel ikke så uforståelig. Jeg kommer nok aldri til å bli enig med Ottar i deres definisjon på hva som er seksuell undertrykking og det skal nok mye til før jeg revurderer mitt syn på grupperingen som seksulafiendtlig. Når det er sagt er jeg helt enig med deg i at svært mange av de kvinner vi eksponeres for er for magre til at de bør være skjønnhetsidealer på noen som helst måte.
Comment by Mihoe — March 9, 2006 @ 9:09 am
Ja, det er rart. Kanskje det har med andre forskjeller mellom Sverige og Norge å gjøre. For en stund siden spurte jeg ei venninne som bodde i Sverige om hvorfor feminismen var så vel ansett der i forhold til her. Utklipp av hennes svar:
“Samtidig ligger svensk voldtektslovgivning langt bak Norge når det gjelder hva som defineres som voldtekt, samt hvor lange straffer det er for dette. I Sverige er det i praksis lovlig å voldta ei jente som ikke er ved bevissthet så lenge det ikke er voldtektsmannen personlig som har satt henne ute av spill. I Norge er strafferammen 8 år for samme forbrytelse. Det finnes flere slike eksempler.
Det jeg har lurt på er rett og slett om svenske feminister bjeffer mer og at feminisme er mer ute i offentlig debatt, men at likestilling faktisk er bedre
implementert i Norge. En stille revolusjon?”
Jeg savner mere lyd fra velferdsfeministene, mer slik som Drusilla skriver, og mer lyd fra folk som jobber med rettigheter og andre ting som kan endres strukturelt. Og jeg skjønner at jeg bør være litt mer oppdatert på den typen ting selv. Har vært på femail bonding en stund, men det gir meg ikke så mye som jeg hadde håpt.
Og jeg syns det er trist at så mye av fokuset er på underliv.
Comment by Marion — March 9, 2006 @ 9:41 am
Dette er muligens en digresjon, og jeg har ikke lest det berømmelige Fittstim-manifestet.
Men jeg tok nylig frem igjen den norske avleggeren av prosjektet, Råtekst, og jeg ble så skuffet! Det eneste de (forsåvidt oppegående jentene) klarte å skrive om under stikkordet feminisme, var sin dårlige selvtillit, noen litt leie guttehistorier og - ja, nettopp - underliv. “So?” var følelsen jeg satt igjen med.
Comment by Mikkeline — March 9, 2006 @ 10:05 am
Marion: Jeg syns dette er veldig interessant, og merker at jeg skulle hatt større innsikt i de egentlige forskjellene mellom broderlandene (eller søsterlandene kanskje). Kanskje de svenske feministenes bjeffing utføres på en måte som de yngre kvinnene kan identifisere seg mer med? Dessuten har jeg opplevd at både barnehager og skolevesen her hjemme nærmest benekter at bevissthet omkring kjønnsroller er viktig - det vanlige svaret er “Her behandler vi alle som individer”. Kanskje det er anderledes på andre siden av grensa? Jeg ser en del på svensk tv og har merket meg at de oftere har programmer som tar opp kjønnspolitiske problemstillinger enn Nrk viser og det sier jo også noe om hvilket rom slike refleksjoner har i media.
Mikkeline: Asolutt ingen digresjon! Jeg har bare lest fittstim (begynner riktignok å bli noen år siden nå - kanskje jeg bør lese den på nytt), men opplever at det er sterke kvinnestemmer som snakker. At de på tross av negative opplevelser står med rak rygg og har en sterk stemme! Det som er så bra med den syns jeg er at ganske mange av artiklene handler om hvordan en hever seg over de negative opplevelsen og hevder sin rett! Hvis du føler deg kallet hadde det vært morsomt om du skrev et innlegg om Råtekst!
Comment by Mihoe — March 9, 2006 @ 10:26 am
Ja, det virker på meg som om Fittstim har et klarere budskap enn Råtekst. Jeg lurer på om Råtekst har et budskap overhodet. Mulig jeg kommer tilbake til dette, ja!
Comment by Mikkeline — March 9, 2006 @ 10:47 am
Ja ja ja!!! Gjør det og så kan jeg glede meg til å lese :)
Comment by Mihoe — March 9, 2006 @ 10:50 am
Fittstim var en viktig bok. Råtekst var det ikke. I 2005 ga jeg m. fler ut en bok som er viktig, for kvinners seksuelle rettigheter. “Venus - Norske kvinner sett nedenfra”. Om kvinner, kropp og seksualitet. 1000 norske kvinner har fått sin stemme i den boken, noen som statistikk, noen med egne tekster og bilder. De forteller hvordan kvinner EGENTLIG er. Vi ønsket at boken skulle hete “Norske fitter”, men fikk ikke lov da salgsavdeling til Gyldendal sa at de ikke ville klare å selge en bok med den tittelen, og bokhandlerene i så fall ikke ville ta den inn. Vi ønsket å renvaske ordet “fitte”, det har blitt brukt som skjellsord altfor lenge. Opprinelsen av ordet er jo ikke et skjellsord. Ordet fitte er utledet fra gammelnorsk, og hadde opprinnelig betydningen ”eng ved vann”. Vakkert! Det er merkelig at svenskene tør å gi ut en bok med tittelen “Fittstim”, mens Norge fikk angst av det.
Under fjorhøstens pressekonferanse på Gyldendal om høstens bøker ble direktøren for Gyldendal spurt om boken vår. Han svarte da at det var et bredt utvalg av Norske fitter. Journalistene ble stille og ingen turde å skrive det.
Comment by Frida K — March 11, 2006 @ 7:25 am
[…] I Mihoes tekst om Svensk fittstim og norsk snerpethet, blir Ottar kalt snerpete og kvinnefronten mildt seksualfiendtlige. Jeg referer til denne teksten fordi jeg synes den avspeiler jevnt over vanlige holdninger ovenfor feminisme generelt. Jeg er enig i at norsk feminisme ikke er noe særlig å skryte av (derav denne bloggen), men jeg er uenig i at det er snerpethet som er problemet. Jeg ser for lite mangfold og jeg synes ikke feminister er tøffe nok. […]
Pingback by 0803 » Norsk feministisk snerpethet — March 13, 2006 @ 10:29 pm