0803

Ny Tid publiserte 10. mars en artikkel av Cathrine Holst (førsteamanuensis UiB) hvor hun snakker om sine opplevelser innenfor akademia. Hun påviser på fremragende vis at det i 2006 fremdeles er slik at kvinner:

er flittige, nøyaktige, ordentlige, pliktoppfyllende, grundige, hardt arbeidende – flinke. Men de blir aldri riktig interessante, og langt mindre originale, banebrytende, fremragende. Slike egenskaper er fremdeles intimt knyttet til maskulinitet i vår kultur.

På landets universiteter er fremdeles 4 av 5 professorer menn, og fordi det forholder seg slik er det ikke til å skyve under en stol at det er en maskulin kultur vi snakker om. Denne maskuline kulturen kommer til uttrykk gjennom den oppfatningen som Holst påpeker over: Kvinner er dyktige i kraft av sin flittighet og menn i kraft av seg selv (den eneste logiske løsningen da vi alle vet at menn ikke er like flittige).

Jeg oppholdt meg i neste 10 år på universitet i Oslo, og kjenner meg igjen i det Cathrine Holst beskriver. Dessuten opplevde jeg der for første (og hittils siste) gang å bli utsatt for reell sjåvinistisk atferd. Grunnen til at jeg har lyst til å fortelle om dette er ikke fordi jeg ønsker å beskrive mine år på universitetet (som jeg i hovedsak elsket) som noen via dolorosa, men fordi jeg tror det kan illustrere at en kultur kan bidra til å holde kvinner nede i et system.

Det aller første faget jeg tok på universitetsnivå var filosofi. På begynnelsen av 90-tallet var filosofisk institutt preget av unge flinke menn og gamle emiratuser. Hvis du er professor emiratus er du professor for livet og går derfor ikke av med pensjon når du egentlig hadde vært moden for det. Alle forelserne var menn, men vi hadde en kvinne innom i 2 timer for å forelese om Hume og Kant’s kvinnesyn (ganske patetisk og sikkert en følge av et eller annet pålegg fra universitetsledelsens side). I løpet av mitt første år på instituttet hadde jeg veldig lite med miljøet å gjøre, jeg var på forelsninger og seminarer, men gikk verken på fester eller andre sosiale samlinger. Jeg hadde én veiledning i løpet av året (noe som var altfor lite fordi 50% av grunnfagspensum på denne tiden var fullstendig selvvalgt). I løpet av den ene veiledningen jeg hadde brukte den gamle professoren og jeg det meste av tiden på å diskutere hvor jeg kom fra, siden den 75 årige mannen syntes jeg så eksotisk ut. At han tilsynelatende fant meg interessant på grunn av utseendet mitt oppfattet jeg som en sjelden interesse for meg som person og derfor smigrende, og la ikke merke til at han bare ristet oppgitt på hodet over pensumet mitt og det faktum at jeg ikke leste tysk.

Da sensuren for skriftlig eksamen ble kunngjort viste det seg at jeg hadde avlagt en utmerket eksamen. Jeg oppnådde beste karakter, sammen med en fyr som jeg kjente som kjæresten av en veninne av meg. Denne karen var av en langt mer sosial karakter enn undertegnede og var kjent av alle professorene ved navn og gikk jevnlig på puben med dem også (et tankekors er hvis jeg hadde gjort det samme - hadde jeg gått på puben med dem hadde nok dette fått ryktene til å løpe ved kunngjøringen av eksamensresultatene). Før muntlig eksamen var jeg optimistisk fordi jeg visste at jeg var realtivt godt forberedt. 

På forhånd hadde jeg blitt advart mot hovedsensor - han var nemlig kjent som en notorisk sur gammel gubbe, og dette ble bekreftet til gangs. Det aller første denne surpompen sa da jeg ankom eksaminasjonsrommet var nemlig: “Veeel - det var jo en veldig bra karakter du fikk på skriftlig eksamen, og formålet her er jo å sjekke om du virkelig kan forsvare denne karakteren!”. Han indikterte altså umiddelbart at han ikke hadde noen tro på at jeg fortjente karakteren min, og at han var ute etter å motbevise det. Og det var akkurat det han tilsynelatende gjorde. Han grep fatt i en parantes om en filosof som ikke befant seg på pensumet mitt i det hele tatt, og bygde hele sine del av eksaminasjonen på dette. Da dette var en filosof som jeg kun hadde veldig overfaldiske kunnskaper om gikk det akkurat som han forventet: forferdelig dårlig. På toppen av det hele triumferte den gamle mannen for hvert ufullstendige svar og ble ganske så hissig etterhvert også - han endte opp med å fortelle meg at jeg manglet elementære kunnskaper og at han ikke kunne fatte hvordan jeg hadde oppnådd de resultater jeg hadde gjort. På dette tidspunktet reagerte jeg, kanskje på en utpreget feminin måte, med å begynne å gråte og da de to andre sensorene skulle fortsette gikk det like dårlig selv om de eksaminerte meg i emner som jeg utmerket godt kunne. 

Umiddelbart i etterkant av denne eksamenen, som endte opp med at jeg ikke lenger var kullets beste, følte jeg at den sure gamle mannen hadde hatt rett. Resultatene mine var ikke fortjent, og jeg hadde dessuten vært frekk nok til å referere til en filosof jeg ikke kunne noe om. Men etterhvert som tiden gikk begynte jeg å bli i tvil om det egentlig var et riktig ressonement. Da jeg fortalte om hva jeg hadde opplevd til andre reagerte de med vantro - jeg hadde ikke bare blitt utsatt for en direkte uhøflig, men også rent formelt og faglig uforståelig atferd fra eksaminator. Hadde jeg vært tøffere burde jeg ha sagt fra om dette allerede under selve seansen, og jeg burde defintivt ha klaget i ettertid. Som nyslått student var jeg ikke selvsikker nok til dette.

Langsomt, men sikkert ble jeg overbevist om at det jeg hadde opplevd under muntlig eksamen var et uttrykk for en ukultur som jeg ikke følte meg hjemme i. Etter noen år endret jeg derfor planen om å ta en magistergrad i filosofi til hovedfag i litteraturvitenskap. Selv om jeg egentlig var dyktigere i filosofi enn i litteraturvitenskap følte jeg meg mer hjemme på sistnevnte institutt hvor det faktisk var ansatt tre kvinnelige professorer, og hvor også en del av stipendiatene var kvinner.

Det store spørsmålet er selvsagt om denne historien min egentlig har så mye med kjønnet mitt å gjøre og om jeg ikke kunne blitt utsatt for det samme hvis jeg var gutt. I retrospektiv, og etter å ha vært igjennom uttallige muntlige eksiminasjoner, er svaret på dette at det definitivt hadde med kjønnet mitt å gjøre.

Etter mange år fikk jeg bekreftet at professoren faktisk var en mann som mente at kvinner ikke hadde så mye å bestille på universitet - hans egen sønn fortalte meg det. Å begynne med å stille tvil ved mine kunnskaper på en detroniserende måte er ikke en atferd som kan forklares med noe annet enn denne mannens personlige syn og jeg er overbevist om at han ikke ville gjort det samme med en mannlig kandidat. At han tok utgangspunkt i en parantes i den ene besvarelsen min skyldtes antageligvis at han manglet kunnskaper innenfor særområdet mitt (og som strengt tatt burde vært elementært for en mann med 30 års erfaring innenfor filosofiens område). Han skjulte dermed sin egen mangel på kunnskap ved å gripe fatt i noen som var marginalt relevant for emnet.

På begynnelsen av nittitallet var filosofisk institutt bærer av en utpreget mannskultur, en kultur som krevde at du hevdet deg, pratet høyt om det du kunne og konkurrerte om professorenes oppmerksomhet. Nina Bjørk beskriver i Under det rosa täcket (1996) hvordan menn oppdras til konkuranse og selvhevdelse, mens kvinner oppdras til empati og altruisme, hun beskriver hvordan menn allerede fra tidlige skoleår får mer oppmerksomhet og bekreftelse enn kvinner. Dette videreføres så i den akademiske verden hvor det er de unge mennene som hevder seg på seminarer og forelesninger, som oppretter personlige relasjoner til professorkollegiet og som stadig vekk inngir det inntrykk at de er særdeles intelligente og beleste. Fordi professorene i all hovedsak er menn er dette en atferd som gir avkastning:

Kvalifikasjonskravene er fastsatt av menn; menn har forrang til tolkning  og problemformulering; menn velger menn; menn er ubevisste om kjønnsforskjeller og oppfatter derfor det mannlige perspektivet som allmektig; vurderinger av kvalfikasjoner er innsvøpt i de usynlige trådene som er skapt av det nåværende, sterkt mannlig dominerte, vitenskapssamfunnet.

Når Cathrine Holst beskriver en kultur hvor menn er medfødt geniale, men kvinner er tilegnet flinke, bekrefter dette Bjørks påstander. Den unge mannen som oppnådde samme karakter som meg på skriftlig eksamen fikk eget kontor etter grunnfag og ble spådd en utmerket akademisk karriere. Nå er det ikke sikkert at jeg fortjente dette kontoret i like stor grad, men jeg er overbevist om at han ikke ble møtt med tvil på hvorvidt han fortjente de resultatene han hadde oppnådd.

Mihoe