Let’s talk about sex…
Da jeg skrev posten Svensk fittstim og norsk snerpethet hadde jeg et ønske om at den norske feminismedebatten (hvis en slik i det hele tatt eksisterer) skulle handle om noe annet enn sex. Men når Androida nå har problematisert noe av det jeg hevder i posten klarer jeg ikke å la være å snakke om sex likevel, og jeg vil gjerne utdype hvorfor jeg oppfatter den norske feminismen som mildt seksualfiendtlige og snerpete.
Først kan jeg gjerne ta både Ottar og Kvinnefronten i forsvar ved å understreke at deres tilsynelatende seksuelle fiksering like mye skyldes media som dem selv: Sex får tabloidene til å bite på åtet, og det er garantert ikke like lett å få oppslag om emner som handler om likelønn og kvinners formelle makt. Likevel syns jeg det er trist at de organiserte feministene godtar at det den jevne nordmann sitter igjen med at det er sex de er mest opptatt av (”vanlige holdninger ovenfor feminisme generelt” - som Androida kaller det).
Så over til sex’en:
Jeg påstår at maktspill er en svært vanlig seksuell praksis og en enda vanligere fantasi.
Så hva er maktspill? Jeg klarer ikke tolke det som noe annet enn ulike varianter av underkastelse og dominans - alt fra psykologisk spill til hardcore BDSM. I sammensetningen av ordet maktspill er det viktig å legge betoningen på begge begrepene: Og det er kanskje betydningen av spillet som blir misforstått når Kvinnefronten ikke anerkjenner denne formen for seksualitet som feministisk korrekt. Sex er og bør være en ludisk form for aktivitet, i det seksuelle skapes rom for grenseoverskridelse, nytelse og glede mellom voksne mennesker.
Når jeg hevder at dette er en vanlig seksuell praksis og en enda vanligere fantasi kan jeg underbygge dette ved å vise til tall fra boka Venus - Norske kvinner sett nedenfra (Frida Kahlisto, Eva Mohn og Anikken Valstad). En undersøkelse foretatt blant nesten 1000 norske kvinner i alderen 18-84 viser det seg at hele 41 % har fantasier om SM, og at 22% har realisert disse fantasiene. 60% har fantasier om voldtekt, 53 % fantaserer om bondage og 39% har realisert denne.
Androida stiller, helt betimelig, spørsmål ved dette:
men jeg for min del undrer litt hvorfor det ikke stilles mer spørsmål ved at sex handler om maktspill og hvorfor dette er en svært vanlig seksuell praksis og enda vanligere fantasi? Er det ikke interessant å gå inn på hvordan maktstrukturer i samfunnet går inn å påvirker hvert menneske til det innerste i stedet for å avfinne seg med at dette er normen?
Min personlige erfaring (som jeg tør påstå er litt større enn den jevne) med mennesker som har seksuelle preferanser som går i denne retningen snur forestillingen om at “maktstrukturer i samfunnet” avspeiles i soverommet. Tvertimot synes det som om maktstrukturene utfordres i og med at det både er et spill og en lek, og at det er vanlig at rollene snus på hodet. Det finnes mange dominaer der ute og mange menn som foretrekker å være den som domineres. (Kuriøst er det at feks at en legning som infantilisme (som ikke må forveksles med pedofili) ser ut til være mest utbredt blant menn som opplever å ha stor makt i det offentlige rom.) Mange benytter slike leker for å utforske sider av seg selv som de ikke opplever har et like stort spillerom i det daglige, og det er nettopp denne grenseoverskridelsen som er noe av poenget. Vanligvis er det heller ikke slik at folk tar med seg sin seksuelle atferd ut av soverommet.
I miljøer hvor seksuell anderledeshet er akseptert (feks blant fetisjister, SM’ere, transseksuelle, transvesitter og homofile) opplever en dessuten at kjønnslige stereotypier utfordres og settes i bevegelse. Det er mulig å lese slike aktiviteter som en problematisering av kjønn som noe for evig bestemt og fastlagt. Som kvinne vil en dessuten oppleve langt mindre av å bli oppfattet som objekt i slike miljøer enn i en av hetrofiliens høyborger (feks Smuget kvart på tre lørdagsnatt), og generelt møtes med mer respekt for personlige grenser.
Når Kvinnefronten ønsker seg erotiske noveller “som ikke erotiserer maktrelasjoner mellom menn og kvinner” opplever jeg at de er fordømmende i forhold til grupperinger som møter nok motstand fra andre moralske voktere og at de ikke vil erkjenne at seksuelle spill ikke nødvendigvis fører til å opprettholde patriarkalske maktstrukturer. De ønsker seg også noveller “som knuser de seksuelle stereotypiene om at kvinnen må tas og mannen må ta”, og min påstand er at det er akkurat det som skjer i mange av de erotiske forholdene hvor underkastelse og dominans er ett av uttrykksmåtene.
Androida ønsker seg grenseoverskridelse som “åpner opp for likhet mellom kjønn, også når det kommer til sex”, og jeg håper at jeg med dette innlegget har klart å vise at det kanskje er akkurat det som skjer i erotiseringen av maktrelasjoner.
Jeg synes virkelig det er en vesensforskjell på Ottar som tar avstand fra SM og Kvinnefronten som har ønsker noen originale vrier i sin novellekonkurranse. Er det virkelig fordømmende å si at man ønsker å lese om noe annet enn maktspill? Og bare for å være litt mer vrang: Jeg lurer på hva du egentlig *mener* med denne formuleringen:
Likevel syns jeg det er trist at de organiserte feministene godtar at det den jevne nordmann sitter igjen med at det er sex de er mest opptatt av (”vanlige holdninger ovenfor feminisme generelt” - som Androida kaller det).
Hva skal man gjøre da? Løpe rundt og rope: “Jeg er mest opptatt av kvinners rettigheter og bare litt opptatt av sex når det passer og da er jeg ihvertfall ikke snerpete, men ikke sånn tabloid-rosa-kåt heller, for det er ikke bra og nå håper jeg dere har forstått at jeg ikke aksepterer at den jevne nordmann har et galt inntrykk av organiserte feminister?”
Comment by Drusilla — March 14, 2006 @ 1:41 pm
Jeg er enig i at det er en vesensforskjell mellom Ottar og Kvinnefronten, og selvsagt er Kvinnefronten i sin fulle rett til å ønske seg hva de vil i en novellekonkurranse de arrangerer.
Når det er sagt klarer ikke jeg å se bort ifra at det ligger en seksuell føring i deres ønske og for meg er det vanskelig å lese dette som noe annet enn at det er et signal om hva som er akseptert som “feministisk korrekt” kåthet.
Det jeg mener med formuleringen du referer er at Kvinnefronten og Ottar på sett og vis lar seg “bruke” av tabloidene når det stiller opp på saker som har med sex å gjøre. Og jeg tror ikke slik løping og roping som du beskriver ville hjulpet det dugg heller. Og det var kanskje noe av det jeg ville si noe om i den opprinnelige posten min (om fittstim osv) - nemlig at jeg ønsker meg en norsk feminisme som klarer å markedsføre noen andre kampsaker i tabloidene eller pressen generelt.
Comment by Mihoe — March 14, 2006 @ 1:57 pm
En norsk feminisme som klarer å markedsføre noen andre kampsaker i tabloidene eller pressen generelt.
Noen *flere,* kan vi si, så er vi kanskje venner og vel forlikte.
Og da snakker vi. Yey. Men hvordan gjøres det? For det må jo selge, må det ikke?
Comment by Marion — March 14, 2006 @ 2:17 pm
Ok, jeg skjønner hva du mener, Mihoe. Det vil vel alltid være et dilemma å stille opp i media, enten det er for å reagere mot porno (Ottar) eller for et alternativ til pornofisert kvinnelig seksualitet. Men det blir jo litt paradoksalt da: Norske feminister blir kritisert for å være snerpete og seksualfiendtlige, når de da lager en erotisk novellekonkurranse blir de enten kritisert for å fremme en politisk korrekt kåthet (fortsatt snerpete) eller for å være for opptatt av sex fremfor andre saker.
Jeg har møtt endel av disse feministene i Kvinnefronten og i Fett. Og det er klart man er i sin fulle rett til å kritisere prosjektet deres, det de skriver, hvordan de tenker. Det bør man jo gjøre. Men jeg blir også overrasket over hvor surt de noen ganger blir behandlet. (Ikke her altså). Helt personlig blir jeg imponert over at folk med full jobb, studier og barn og hele kostebinderiet legger ned masse jobb i frivillig arbeid. Jeg har ikke overskuddet. Men jeg tenker ofte at hvis man ønsker seg en feminisme som er annerledes er det ikke verre enn å gjøre det selv :)
Comment by Drusilla — March 14, 2006 @ 2:21 pm
Marion: Du har fullstendig rett - det burde stått “flere”! Men hvordan det skal gjøres å få oppmerksomhet uten bare å snakke om sex har jeg vel egentlig ikke noe godt svar på. Jeg forsøkte i den forrige posten min å rette søkelyset på hvordan svenske feminister tydeligvis har gjort det, men det er kanskje ikke overførbart til norske forhold.
Drusilla: Personlig opplever jeg det som et dillemma akkurat det du påpeker - at det blir gærnt åkke som. Oh jeg er veldig glad for at du ikke oppfatter det som om jeg behandler kvinnefronten surt, fordi det ikke var min intensjon i det hele tatt. Jeg har respekt for det aller meste de driver med, og da er det kanskje trist at jeg griper fatt i synet deres på akkurat det jeg ønsker at fokuset skal vendes litt bort ifra. Og jeg er også glad for at noen orker å jobbe med saken!
Comment by Mihoe — March 14, 2006 @ 2:28 pm
Har dere sett denne?
Mia Berner etterspør amourmodeller og ber jentene slutte med horeriet :)
http://www.nrk.no/programmer/tv/migrapolis/5537271.html
Comment by Marion — March 14, 2006 @ 3:11 pm
Hm…vet ikke helt hva jeg skal si! Men armourmodeller er et genialt begrep!
Comment by Mihoe — March 14, 2006 @ 3:41 pm
Jeg vil gjerne være armourmodell ;-)
Comment by Frida K — March 14, 2006 @ 5:56 pm
Amour, ikke armour ;)
Comment by Marion — March 14, 2006 @ 6:44 pm
Jeg må selv innrømme at jeg ikke lenger helt vet hva jeg mener om dette novelleprosjektet, men fordømmende er det ikke, jeg synes det er viktig at noen tar tak i maktrelasjoner mellom mann og kvinner og forsøker å vri det i sin vei mot mainstreamen, da er det kanskje ikke så rart at det får så mye fokus heller. Vi har alle lært at det er bare å rope sex og alle vil høre.
Jeg har også vært rundt i diverse subkulturer. Jeg sidestiller ikke BDSM med homofili, bare for å si det først som sist. Marques De Sade er ikke en kjernekar.
Selv mener jeg at enhver person må gjøre akkurat hva en vil på det private plan. Det er når noen går ut å sier at de vil ha loven på sin side som for eksempel ”om partner samtykker først, er det greit å slå”, det er da jeg steiler, da er det ikke noe privatsak lenger og det angår oss alle.
Jeg stiller meg også undrende da jeg ser visse subkulturer har en tendens til å vandre hånd i hånd med en av de største industriene i verden; sexindustrien.
Comment by Androida — March 15, 2006 @ 10:08 am