Ekko
Husker du den gode følelsen? Det inderlige drivet, ønsket om å fortelle noe, en historie, formidle, det å dele? Følelsen som bar deg rakrygget igjennom dagene, vissheten av å bety noe, at ord har mening og at du hadde noe å gi? Du bar på et inderlig ønske om å bli hørt fordi du visste at du hadde noe å dele.
Det var før du visste at det å tilføre noe var en konkurranse, at det ikke handlet om å fortelle noe viktig, men å markere seg, hive seg frampå, rope ut, her her jeg! Jeg jeg jeg, ekko som gjaller mellom veggene og drukner i kaoset av alle andre som roper. Se, her er jeg, hør på meg, jeg og meg.
Der sidepersonen rettet klørne mot deg, mot alle mot sine egne og til slutt seg selv. Druknet seg i ekkoet av sitt eget jeg, kvalte seg selv og alle andre. Ord, gode ønsker, intensjoner, viljen om noe bedre, ønsket om forandring druknes, gløden i gode ønsker slukkes på veien mot å bli hørt.
Når og hvis de ser, vil ingen høre, de vil strippe en ned, de vil rive det i filler. De står i kø for å fortelle at en ikke er noe ekstraordinært, at intensjoner og gode ønsker er en ussel påkledning, en maske. De vil ikke ha noen mening, men blanke innsmurte kropper på en strand under konstant kameraovervåking på en skjerm nær deg. Der er det virkelige freakshowet, fullkommenheten selv, selve idealet. Vil du være med på det? Vil du stå der foran alle andre og rope ditt eget navn, gjallende høyt mot en verden som ikke vil høre, bare le.
Det er støyende der ute. Brutalt, innholdsløst, nakent og ugjennomtrengelig.
Husker du selve grunnen, der du en gang sto? De rolige skritt på det ujevne. Skogbunnen tok i mot og glefset, uforutsigbar vennlig, fuktig myk og hard. Vind som stryker, insektstikk, humler, mygg og øyenstikker, små maur som svir og slanger vrir seg under gress og strå. Innlemmet av norske skogers trygge ro, nådeløsheten som lå truende bak.
Du kunne rope ut mot verden og det eneste som kom tilbake var klangen av din egen stemme, et øyeblikk klamret klangen seg til hver stein i den lille åsvegg, lavere og lavere til skogens sus, fuglekvitter, grener og barnåler som knaser under sko, den våte surklingen av myr under føtter. Stemmen var i ett med alt. Gjemte seg i mosen, smeltet sammen med alt som lever.
Kampen om døde gjenstander og rope ut sitt navn dreper livet selv. Å være blant mennesker er varme og energi, ikke hugge ned seg selv og andre, ikke ensomhet og fravær av glede. En trenger ikke rope ut sitt navn og blottlegge sitt jeg blant mennesker som ikke ser. En trenger ikke rope til de som vil høre, en kan tie hver sin gang, en kan bytte på å lytte og vite at en vil bli hørt, kjenne den gode følelsen av å bety noe, av å ha noe å si, av å ta del i noe, av å være viktig for noen.