Jeg sovnet i innlullet i sensommersolens stillferdige varme på benken i parken mellom gravlunden og de futuristiske husene, trær bøyde seg mot den folketomme lange broen som strakk utover til byens ytre sone, et sted jeg aldri før hadde besøkt.

Klare ruter av glass speidet mot oss og tomme plasser, hvite brede trappetrinn, fugler og grønt gress, det stadige fravær av mennesker ga meg en postapokalyptisk følelse, som å vandre inn i et eventyr, et sted utenfor meg selv, denne tiden og de dagene jeg vanligvis lever.

Jeg lukket øynene og drømmene innhentet meg med det samme, men våknet til kalde tunge dråper som falt tett og eksploderte mot hår og varm hud. Kontrasten var fullkommen, solen strålet fremdeles og glitret i tusen kalde dråper og alt jeg kunne gjøre var å søke ly.

Og der sto vi plutselig under broen og lyttet til vannet som slo mot overflaten og fant veien igjennom alle sprekker ned til oss der vi ventet på et lite opphold, et pusterom for oss til å finne et tilholdsted før neste regnskur tok oss.

Der var jeg, himmelen lå tungt over oss i en verden innrammet av moderne estetikk og klare sterke farger. Alt kamera klarte å fange var pixlete regndråper og vinduer som reflekterte stadig nye bygninger som reiste seg opp mot fuglete, men jeg vil aldri glemme den drømmeaktig døsen regnet rev meg ut av, for ikke snakke om roen, ting gikk langsomt den dagen.

Det er ikke stedet i seg selv som stadig får meg til å vende tilbake, men byen og alt hva den har å tilby. Jeg kan sitte stille der, være et annet sted, dele lunsjen med fuglene mens dagene strekker seg åpne foran meg. Akkurat som her.

Å reise er å ta med seg det beste av seg selv og la dagene komme akkurat slik det passer dem.