Det er som om året aldri begynte. Jeg ventet fremdeles på nyttårsaften. Kvelden som ender i små eksplosjoner på himmelen og skaper illusjoner om ny begynnelse og frisk start. Nei, jeg trodde ikke på det. Ingen gjorde det, men like fullt går vi igjennom de samme symbolske handlingene hvert år, vi ønsket hverandre alt det gode og gjorde det beste ut av kvelden. Slik man gjør hver eneste dag, forandringer skjer over tid, litt om gangen om en ønsker og vil.

Dagene begynte langsomt, for så å styrte sammen. Den friske luften bet seg fast i tennene og lot det ise i små nervetråder som sendte meg ut av stand til å kommunisere;
Kan jeg legge meg ned? Jeg må forsvinne litt?
Selvfølgelig. Var svaret.
Jeg fant barnerommet, en madrass på gulvet og ville gravd et lite hull i bakken om jeg kunne. Jeg knep igjen øynene og ventet. Langt, endeløs, fullstendig til stede. Jeg tenkte ikke på noen ting, tiden gikk sakte, jeg kjente meg frem hvordan små nerver satte alle kroppens celler i giv akt. Jeg, meg og smerten. Vi var ett, alt og inderlig. Årsakspekulasjoner druknet i nye nedrivende flombølger.
Tennene som var så rene, akkurat som de skulle, ikke et hull, ikke en rift, ingen feil fant de, ingenting. Uten årsak, ingen smerte? Ingen forutsetning for å ta fatt i det.
Jeg tenkte på kjellermenneske, Opptegnelser fra et kjellerdyp som introduserte tannverken som egosimen selv. Ja, kanskje, det eksisterer ikke annet enn smerte, det tar over, det er alt som finnes.
Så, sakte, litt etter litt løsnet det sitt grep, det er som langsomt å lette fra bakken, tre inn i en ny verden og kjenne salighet, det drev meg inn i døsen og jeg driftet langsomt inn i drømmer.
Trenger du Ibux? Jeg kan gå ut..? Spurte en stemme.
Neinei, det går fint, om ti minutter er jeg tilbake igjen…
Er du sikker?
Ja, absolutt, ti minutter til er alt jeg trenger.
Jeg lå under en dyne med klovner på og søvnen var mild og befriende. Omsider kom roen og jeg kunne tenke igjen.

Så åpnet jeg øyet og jeg så ikke, jeg så ingenting, igjennom tykk rød tåke ante jeg omriss av lys og det var alt. Jeg tenkte på tiden, gi det tid, var alt jeg sa, gikk så igjennom den røde tåken ut til gangen og smilte til stuen.
Men tåken lettet ikke. Den tunge røde skyen hadde lagt seg over høyre øyet.
Det er noe som er feil, sa jeg og ruslet ut i vinteren, det hadde blitt mørkt, kroppen var inderlig lett etter smertekloen slapp kjeven og sendte meg inn i blodtåken.

Å høre stemmen hans i telefonen ga hverdagen små pustepauser, vi bygget luftslott sammen. Åpnet veier inn i galskapen. Ikke den destruktive nedadgående ødeleggende villhet, men den gode som åpner nye dører..

Jeg har en venn her, sa han.

Jeg så han for meg, glimtet i øyet, de glitrer, det bilde jeg har av han er en blass kopi av personen. Intet foto kan fange blikket og øynene…

Og der satt han med en venn ute i solen og øyene glitret.

Han bør du møte, han er bra.

Jeg ville spørre om vennens øyne var like glitrende. Var huden like brun, kroppen like varm?
Kan du ikke komme hit en tur da? Spurte han.

Er det noe lurt da? Stemmen min var.. ja hvordan beskrive stemmen? Jeg smilte, jeg lo: Er det noe lurt da?

For jeg vil ikke det skal være lurt, det skal være det jeg ikke kan prate om, på grensen, over den.

Det er herlig ute, det er moreller i hagen. Sa han.

Jeg så for meg morelltrær, soloppvarmet veranda, friskhet, sjø, varme. Jeg kjente det nesten, jeg var der allerede.

Hmm jeg vet ikke om jeg burde…

Det er så mye jeg ikke burde; den siste ølen, enda en, nachspielet, kysse han søte eller hans venn, snakke med han som egentlig er gift, dingle med benene utenfor rekkverket, reise et sted alene, smile til fremmede, gå ut, være oppe for lenge, være for mye alene, eller sammen med fremmede. I hvert fall ikke sende SMS i fylla eller bruke for mye penger på tull. Jeg burde ikke si alt jeg sier, alt for mye. Ikke være stille. Jeg burde, jeg burde ikke. Nå har jeg glemt ordets betydning, jeg vet ikke lenger hva jeg bør.
Jeg fulgte innfall og håpet de ikke ledet inn i tomhet. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli gammel så det var det eneste jeg kunne gjøre. Innfallene mine var å ha det godt,  alene og i selskap med andre.

Det bygget seg opp til å bli en lang dra-samtale, hit, dit, frem og tilbake.

Jeg liker din blyghet, at du er tilbakeholden og så streit til tross for at du ikke har noen grenser overhode.

For en klisjé!

Biib biib.. sa telefonen. Så var det brutt, ikke en melding, ikke et svar igjen. Typisk, full av ord, det totale fravær av realisme, alt jeg ser er store lyse haller i vårt felles luftslott. Så kan han fortelle meg at jeg er kul, jeg kan si til han hvor bra han er og så føler vi begge oss litt bedre.
For noen folk, tenkte jeg, for en gjeng. Hvor fant jeg disse nå igjen?

Dagen etter fikk jeg høre at han hadde havnet på sykehuset. Hjerteinfarkt. Typisk, forbanna typisk! Å pløye igjennom dramaet og løgnende rundt han var altfor omfattende.

Hadde jeg visst hvordan han kom til å oppsøke meg igjen ville jeg sett det hele annerledes, men jeg satt på et teppe i en park på Grünerløkka mens jeg lot tanken streife over nye bekjente og sommersolen varmet kroppen. Jeg kjente en mild optimisme og fløt på den.

Husker du den gode følelsen? Det inderlige drivet, ønsket om å fortelle noe, en historie, formidle, det å dele? Følelsen som bar deg rakrygget igjennom dagene, vissheten av å bety noe, at ord har mening og at du hadde noe å gi? Du bar på et inderlig ønske om å bli hørt fordi du visste at du hadde noe å dele.

Det var før du visste at det å tilføre noe var en konkurranse, at det ikke handlet om å fortelle noe viktig, men å markere seg, hive seg frampå, rope ut, her her jeg! Jeg jeg jeg, ekko som gjaller mellom veggene og drukner i kaoset av alle andre som roper. Se, her er jeg, hør på meg, jeg og meg.
Der sidepersonen rettet klørne mot deg, mot alle mot sine egne og til slutt seg selv. Druknet seg i ekkoet av sitt eget jeg, kvalte seg selv og alle andre. Ord, gode ønsker, intensjoner, viljen om noe bedre, ønsket om forandring druknes, gløden i gode ønsker slukkes på veien mot å bli hørt.

Når og hvis de ser, vil ingen høre, de vil strippe en ned, de vil rive det i filler. De står i kø for å fortelle at en ikke er noe ekstraordinært, at intensjoner og gode ønsker er en ussel påkledning, en maske. De vil ikke ha noen mening, men blanke innsmurte kropper på en strand under konstant kameraovervåking på en skjerm nær deg. Der er det virkelige freakshowet, fullkommenheten selv, selve idealet. Vil du være med på det? Vil du stå der foran alle andre og rope ditt eget navn, gjallende høyt mot en verden som ikke vil høre, bare le.

Det er støyende der ute. Brutalt, innholdsløst, nakent og ugjennomtrengelig.

Husker du selve grunnen, der du en gang sto? De rolige skritt på det ujevne. Skogbunnen tok i mot og glefset, uforutsigbar vennlig, fuktig myk og hard. Vind som stryker, insektstikk, humler, mygg og øyenstikker, små maur som svir og slanger vrir seg under gress og strå. Innlemmet av norske skogers trygge ro, nådeløsheten som lå truende bak.

Du kunne rope ut mot verden og det eneste som kom tilbake var klangen av din egen stemme, et øyeblikk klamret klangen seg til hver stein i den lille åsvegg, lavere og lavere til skogens sus, fuglekvitter, grener og barnåler som knaser under sko, den våte surklingen av myr under føtter. Stemmen var i ett med alt. Gjemte seg i mosen, smeltet sammen med alt som lever.

Kampen om døde gjenstander og rope ut sitt navn dreper livet selv. Å være blant mennesker er varme og energi, ikke hugge ned seg selv og andre, ikke ensomhet og fravær av glede. En trenger ikke rope ut sitt navn og blottlegge sitt jeg blant mennesker som ikke ser. En trenger ikke rope til de som vil høre, en kan tie hver sin gang, en kan bytte på å lytte og vite at en vil bli hørt, kjenne den gode følelsen av å bety noe, av å ha noe å si, av å ta del i noe, av å være viktig for noen.