Luftslott
Å høre stemmen hans i telefonen ga hverdagen små pustepauser, vi bygget luftslott sammen. Åpnet veier inn i galskapen. Ikke den destruktive nedadgående ødeleggende villhet, men den gode som åpner nye dører..
Jeg har en venn her, sa han.
Jeg så han for meg, glimtet i øyet, de glitrer, det bilde jeg har av han er en blass kopi av personen. Intet foto kan fange blikket og øynene…
Og der satt han med en venn ute i solen og øyene glitret.
Han bør du møte, han er bra.
Jeg ville spørre om vennens øyne var like glitrende. Var huden like brun, kroppen like varm?
Kan du ikke komme hit en tur da? Spurte han.
Er det noe lurt da? Stemmen min var.. ja hvordan beskrive stemmen? Jeg smilte, jeg lo: Er det noe lurt da?
For jeg vil ikke det skal være lurt, det skal være det jeg ikke kan prate om, på grensen, over den.
Det er herlig ute, det er moreller i hagen. Sa han.
Jeg så for meg morelltrær, soloppvarmet veranda, friskhet, sjø, varme. Jeg kjente det nesten, jeg var der allerede.
Hmm jeg vet ikke om jeg burde…
Det er så mye jeg ikke burde; den siste ølen, enda en, nachspielet, kysse han søte eller hans venn, snakke med han som egentlig er gift, dingle med benene utenfor rekkverket, reise et sted alene, smile til fremmede, gå ut, være oppe for lenge, være for mye alene, eller sammen med fremmede. I hvert fall ikke sende SMS i fylla eller bruke for mye penger på tull. Jeg burde ikke si alt jeg sier, alt for mye. Ikke være stille. Jeg burde, jeg burde ikke. Nå har jeg glemt ordets betydning, jeg vet ikke lenger hva jeg bør.
Jeg fulgte innfall og håpet de ikke ledet inn i tomhet. Jeg tenkte at jeg aldri kom til å bli gammel så det var det eneste jeg kunne gjøre. Innfallene mine var å ha det godt, alene og i selskap med andre.
Det bygget seg opp til å bli en lang dra-samtale, hit, dit, frem og tilbake.
Jeg liker din blyghet, at du er tilbakeholden og så streit til tross for at du ikke har noen grenser overhode.
For en klisjé!
Biib biib.. sa telefonen. Så var det brutt, ikke en melding, ikke et svar igjen. Typisk, full av ord, det totale fravær av realisme, alt jeg ser er store lyse haller i vårt felles luftslott. Så kan han fortelle meg at jeg er kul, jeg kan si til han hvor bra han er og så føler vi begge oss litt bedre.
For noen folk, tenkte jeg, for en gjeng. Hvor fant jeg disse nå igjen?
Dagen etter fikk jeg høre at han hadde havnet på sykehuset. Hjerteinfarkt. Typisk, forbanna typisk! Å pløye igjennom dramaet og løgnende rundt han var altfor omfattende.
Hadde jeg visst hvordan han kom til å oppsøke meg igjen ville jeg sett det hele annerledes, men jeg satt på et teppe i en park på Grünerløkka mens jeg lot tanken streife over nye bekjente og sommersolen varmet kroppen. Jeg kjente en mild optimisme og fløt på den.